Postkort fra Finland

Fikk dette finske postkortet via Postcrossing for et par dager siden.

En liten frustrasjon

Av og til blir jeg noe forbauset over at vi faktisk lever i 2013, jeg trodde at verden hadde gått noe fremover, men jeg blir ”stadig” motbevist. Enten det, eller så er det bare jeg som er noe naiv. Jeg irriterer mer over at det fremdeles eksisterer rasisme i dagens samfunn.

Alle blir født nakne og vi alle skal dø før eller senere. Folk blir ikke født med hat, folk blir oppdratt til det eller får de holdningene før eller senere i livet. Personlig har jeg flere venner og bekjente av ulike nasjonaliteter og med ulike religioner, samtlige av dem vennlige. Jeg har lært mer av dem enn hva utallige bøker og nyhetsartikler kunne gjort.

Noe annet jeg har lært, er at INGEN er like. Ikke ”alle” muslimer er terrorister og det er kun et fåtall utlendinger som voldtar. Sistnevnte er som sagt et fåtall (ikke det at jeg bagatelliserer), og bare for minne folk på det; det finnes et stort mørketall av voldtekt av kjærester hvor begge parter er etnisk norske, som for øvrig utgjør majoriteten av voldtekter i dette landet.

Når jeg for øvrig er inne på emnet, så kan jeg nevnte en holdning jeg har; ikke nekte noen en rettighet du gjerne vil ha selv. Bare for å ta et eksempel; det er først de siste årene hvor skeive har fått lov til å gifte seg. Hadde hetero par blitt nektet å gifte seg, bare fordi at de er hetero, hadde pokker meg de også sytet. Et annet eksempel er at i år er det 100-års jubileum for kvinners rett til å stemme i dette landet.

Jeg ser en viss ironi hos enkelte av de såkalte rasistene; de drikker kaffe produsert i Sør-Amerika, spiser kebab (som er opprinnelig fra Tyrkia) og bruker teknologi som blir produsert i Asia. Eller er det bare jeg som er flisespikker?

Jeg er like mye en anti-rasist som jeg er for menneskerettigheter. Jeg kan ikke nekte folk å ha andre meninger enn meg, men av og til føler jeg et behov for å lufte frustrasjonen min.

Jeg overgir meg

Av og til lurer jeg på hva pokker jeg har begitt meg utpå. Jeg har ikke vært på universitetet tre uker engang, av dette semesteret, og jeg er allerede så smått utslitt og mentalt kvalt. 15 minutters foredrag om Aristoteles, hjemmeeksamen i byhistorie og innlevering om hekseforfølgelse i middelalderen (sistnevnte er det eneste jeg bokstavlig talt har jublet for).

Egentlig er jeg nesten fristet til å legge meg i fosterstilling og gi opp på grunn av press fra ulike kanter, enten det er å gjøre det bra på universitetet (og i det hele tatt få gjort alt det jeg skal på studiet), være mer sosial med venner, ha tid til ærend, få NOEN timers søvn om natta og i det hele få unnagjort alt. Jeg er både singel og barnløs og jeg sliter, så jeg lurer på hvordan pokker de med kjæreste/ektefelle og/eller barn overlever. Kanskje det er meg og mine begrensninger i tillegg til ambisjoner som saboterer for meg, jeg vet ikke.

En ting er mer eller mindre sikkert; så fort jeg er ferdig med studiet og får muligheten, skal jeg pokker meg reise til utlandet, vekk fra det nettverket jeg har, for å jobbe og oppleve verden. For øyeblikket er det motivasjonen min for å overleve to og et halvt år til på universitetet.

Tilbake på campus

Denne uka var jeg tilbake på campus, med et nytt semester i vente. Har historie som breddefag og dette semesteret består av senmiddelalder historie, Ex. Phil (filosofi) og byhistorie. Det har vært noe kaotisk med å få orden på alt, enten det har vært pensumbøker, seminargrupper, timeplaner og what not.

Om ikke annet fikk jeg en kanonstart på senmiddelalder; to forelesinger om svartedauden og en fin bunke ekstramateriale en kan lese på. Jeg har lenge vært interessert i historie, spesielt krigshistorie og medisinsk historie, så svartedauden passet meg utrolig fint (ja, jeg har mine sære sider).

Forhåpentligvis vil kaoset snart roe seg, men det er nok å ta seg til dette semesteret med i hvert fall 2-3000 sider å lese og totalt seks vurderingssituasjoner. Det er til tider kjekt å studere, men pokker hvor stressende det kan være til tider.

Nytt år, nye muligheter?

Jeg tilhører den gruppa av personer som er noe skeptisk til nyttårsforsetter. Folk som lover opp og i mente på nyttårsaften ”alt” de skal forbedre med seg selv eller hva nå enn pokker forsettene deres går ut på. Jeg har hatt ett; Ikke ha noen nyttårsforsetter, fordi jeg kommer bare til å bryte dem. Man kan se ironien i det.

Jeg er vel mer blant de som vil ha noen mål i livet, enten det er med en livsliste, eller noen som er litt mer tidsbegrensede. I sistnevnte kategori har jeg noe som kan minne om nyttårsforsetter, tidsbegrenset med at jeg håper å få det til i løpet av året. Den lista har jeg på Day Zero Project. DayZero er for øvrig veldig inspirerende og en kan få en haug med ideer til mål en kan sette seg.

Jeg er langt fra perfekt og det er noe jeg ikke kan nekte for, men det er ”lov” å gjøre et forsøk på forandring. Om ikke annet fortsetter jeg på universitetet og nå til våren begynner jeg å ha historie som breddefag.