Friday 10 May 2013

Det gale norske psykiske helsevesen

Av og til lurer jeg litt på hva det norske psykiske helsevesenet tenker med, hvis det blir tenkt overhodet. De som har følget godt nok med på denne bloggen, har kanskje fått med seg at jeg har vært borti litt ”dritt” og har noen diagnoser.

 Til nå er jeg på den åttende (!) psykologen min, ja, jeg har et visst høyforbruk av forskjellige grunner (at jeg var ”frisk nok”, at jeg var ferdig med videregående skole og diverse annet piss), og vedkommende jeg har nå er tilknyttet campus.

For andre gang har fastlegen og jeg søkt om psykolog i den offentlige sektoren siden jeg begynte på universitetet. Første gang gikk kom og gikk venteliste deadlinen ut uten at jeg hørte noe fra noen psykologer og denne andre gangen (søkte i januar) var ventetiden ”seks måneder eller mer”.

Jeg ser den litt tragikomiske humoren med den siste søknaden, siden den var etter et selvmordsforsøk. Jeg var visstnok for frisk til å bli innlagt eller få akutt-time med psykolog, så jeg er mildt sagt glad for at jeg om ikke annet har fått tak i en psykolog på campus så lenge det varer.

Pokker heller, hvor psyk må en være for å få tilstrekkelig hjelp fra det offentlige, hvor til og med selvmordsforsøk ikke er ”seriøst” nok? Ikke det at jeg har noe imot at de som er sykere enn meg får hjelp før meg, men kan ikke jeg også få hjelp snart?

Noe annet jeg lurer på, med de køene som er rundt forbi, er det ikke en viss risiko for at folk faktisk dør/tar selvmord før de får den hjelpen de trenger, rett og slett ikke klarer mer? Når en er psyk, trenger en tross alt hjelp fra det psykiske helsevesenet, men pokker heller, en må være mentalt sterk for å mase seg til hjelp (noe som jeg vil tro ikke alle er).
Det "eneste" jeg vil, er å få hjelp, slik at jeg kan fungere noe mer normalt enn det jeg gjør for øyeblikket.

No comments:

Post a Comment